fra tidsskriftet Grundskyld, nr. 2-3, 1968
av Ole Wang
I forbindelse med det utvalg av Garborgs Artiklar som Noregs Boklag ga ut i høst, er det blitt pekt på at hans samfunnssyn var sterkt preget av de ekonomiske prinsipper som lansertes av amerikaneren Henry George (1839-1897). Disse prinsipper er for tiden, i motsetning til for noen menneskealdre siden, lite kjent, og da det jo må være av interesse åvite hvilket syn en av vare store åndshøvdinger hadde på samfunnsstrukturen, skal herved søges gitt et bidrag til forståelsen av Henry Georges 1ære, som Arne Garborg gikk helhjertet inn for.
Først grunnrenten. Om dette begrep er nasjonaløkonomene enige, selv om definisjonene kan variere. David Ricardo (1772-1823) regnes som oppdageren, eller gjenoppdageren. av loven om grunnrenten, og hans definisjon lyder: “Grunnrenten bestemmes av det merutbytte i produksjon et stykke jord gir ut over det som med samme innsats kan opnås på den minst produktive jord som er i bruk”.
Når der her tales om jord (engelsk land) er det fordi dette i hin tid var den aller viktigsta naturliga produksjonsfaktor, og fordi jorden i England for den overveiende del ble, og fremdeles blir, dyrket af leilendinger som betaler sin rent (leie) til en landowner. Og leien bestemrnes stort sett av det merutbytte som kan oppnås sammenlignet med den jord som kan fås gratis ved den dyrkningsgrense (margin of cultivation), hvortil behovet for levnedsmidler har drevet produksjonen. Jorden oppe i “Steinroys Sveltihel” gir bare såvidt et kummerligt utkomme, men den pris som de deroppe må ha, den får de også som dyrker den bedre og gunstigere beliggende jord. Merutbyttet her er grunnrenten.
Begrepet kan utvides til a gjelde alle naturlige produksjonsfaktorer, såsom metall- og oljeforekomster, vannfall m.v., og ikke minst grunnen, tomtene, i de store befolkningscentra, tettbebyggelser og byer, hvor grunnrenten kan nå svimlende høyder. Overalt er den med i bildet, hva enten jorden, grunnen, den naturlige faktor benyttes av noen som leier den, eller av den registrerte eier selv. Den som betaler full leie, får ikke mer for sitt strev og sin kapitalinnsats enn de oppe ved dyrkningsgrensen, og det gjør heller ikke den selveiende bruker som sådan, hvis man ser bort fra den del av hans inntekt som representerer grunnrenten.
Også for den som har kjøpt sin jord, tomt eller annen naturfaktor til en pris hvori muligheten for a bli grunnrentenyder er inkludert gjelder den økonomiske lov. Den del av det samlede udbytte som blir igjen når man trekker fra hva han ville ha opnådd oppe ved dyrkningsgrensen, er den grunnrente han, kanskje i dyre dommer, har kjøbt retten til å oppebære.
Mens grunnrenten er en følge av naturens evige lover, som menneskene får søke å tilpasse seg er påleggelse av grunnskyld en forholdsregel som vil ha sin funksjon på ethvert utviklingstrinn av samfunnet, teknifisert eller ikke, nemlig den å flytte monopolinntekt over fra enkeltpersoner til samfunnet og – i samme grad som man lar grunnskyld avløse skattene pa arbeidslønn og arbeidsskapte verdier – til lønnsmottagere og arbeidslivet i det hele. Man kan knapt forestille seg hvilket enormt trykk ville bli løftet av arbeidslivet hvis det ble befridd for den tributt som grunnrenten representerer.
I den private tilegnelse av grunnrenten ligger efter Henry Georges mening årsaken til fattigdommen, og ikke i noen “jernhard lønningslov” som sosialøkonomene hadde forsøkt å konstruere opp. Også Malthus’ befolkningsteori bestred han riktigheten av. Den urettferdige fordeling av produksjonsutbyttet, ikke naturens karrighed, var efter hans mening skyld i at massenes kår ikke ble bedret til tross for de store tekniske fremskritt. At de senere er blitt det i store deler av verden ved velferdsstaten istedet for ved rettferdsstaten er en annen sak, som også har sine store stadig mer iøynefallende skyggesider. Også ved dannelse av motmonopoler blant noen av dem som i første rekke ble skadelidende ved monopolet på naturens gaver, er de skadelige følger av dette siste blitt fordunklet. Når disse monopoler, på samme måte som det første gjorde, bemektiger seg statsmakten, kan vi få de følger som Hilaire Belloc skildrer i sin bok The Servile State, der som motto bærer en påstand om at hvis vi ikke kan gjenopprette den personlige eiendom vil vi få slaveriet. Opphevelse av monopolinntektene er en hevdelse av den ekte eiendomsrett grunnet på individets ydelser. Og slaveriet kan begrebsmessig være til stede selv om slavene har en meget høy levestandard, og selv om det bygges opp med et såkaldt demokrati basert på partienes overtalelser med smiger og tilbud og med smarte valgordninger. Langt bedre enn hans berømte, retoriske i Getteysburgtalen om “styre av folket, ved folket, for folket” er Lincolns definisjon i yngre år som svar på spørsmål om hva han forbandt med demokrati; “Likeså lite som jeg vil være slave, ønsker jeg å være herre.”
Et moment er det av betydning å ha for øye. Mens skattene på arbeidslønn og arbeidsskapte verdier i det lange løp veltes over på forbrukerne, så kan dette ikke skje med en skatt på grunnrenten (grunnskylden). Denne påstand kan synes a kreve bevis, men ved nærmere eftertanke vil dens riktighet insees. Det som i et fritt samfunn bestemmer prisen på en vare, er tilbud og efterspørgsel, ikke om den er fremstillet under ugunstige eller gunstige forhold, med større eller mindre omkostninger. “Grunnrenten er”, sier John Stuart Mill, “ikke en byrde på forbrukerne. Den hever ikke prisen … eller er forøvrig til skade for almenheden på annen måte enn at hvis staten hadde beholdt den, eller pålagt en til grunnrenten svarende landskyld, ville den ha været et fond til hele folkets istedetfor til privat fordel”.
De tanker som ovenfor er redegjort for, ble ikke lansert av Henry George som noe nytt. De har vært hevdet fra uminnelige tider, i de gamle religioner, i primitive og høyt utviklede samfunn. De franske fysiokrater med Quesnay, Condorcet, Turgot i spissen, ble beundret av George fordi “de i despotismens mørke natt forutså den kommende dags lysglans”. De hadde foreslått skatt på de priviligerte stenders jord, og forøvrig villet frigjøre produksjon, handel og transport fra de merkantilistiske restriksjoner og innblandinger. Quesnay døde før revolusjonen, Condorcet ble et offer for terroren, mens Turgot som Ludvig XVI’s finansminister forsøkte å få denne til å innta et fast standpunkt mot feudaltidens særrettigheter, idet han minnet kongen om at det var svakhet som la Karl I’s hode på blokken. Men Ludvig ga ham i 1776 avskjed i unåde efter påtrykk fra særinteressene.
Mange kjente økonomer av den gamle skole sluttet seg til Henry Georges tanker. Hans berømte bok Progress and Poverty (1879) anslås å være trykt i like så mange eksemplarer som alle andre økonomiske verker fra hans samtid til sammen, i alt mange millioner. Den ble oversatt til alle kultursprog, til norsk i 1889 av Viggo Ullmann (Fremskridt og Fattigdom) Sun-Yat-Sen oversatte den til kinesisk og erklærte at det var hans mål at ordne det nye China efter dens ideer. Leo Tolstoy gikk inn for dens tanker, både i enkelte av sine bøker og i sitt skrift Den store Uret. Kort sagt, Henry Georges tanker gikk som et stormvær over verden.
Hvordan kan det da ha seg at kjennskapet til læren i de siste decennier er gået så sterkt tilbake at det store flertall selv av politisk interesserte mennesker knapt kjenner hans navn. En av grunnene er muligens at hans lære er blitt oppfattet som en skattereform istedetfor som et nytt frisinnet livssyn. Det som har med skatter å gjøre er ikke egnet til a vekke begeistring. Dessuten er Henry George ikke yndet av den moderne skole av fagøkonomer, av hvem han for de meste er blitt ignorert eller behandlet hånlig. Hans enkle, men store sannhet bar tydeligvis irritert dem. Den passer dårlig inn i deres fagsjargong med dens diagrammer og formler. På den annen side har heller ikke George nogen respekt for deres teorier.
Ikke minst skyld i det mangelfulle kjennskap til Henry George og hans lære må den “soft-pedalling” og fortielse ha haft som utvilsomt har været brukt mod ham fra mange hold fordi hans lære er en trussel mot verdens mektigste økonomiske særinteresser.
Det er mange som har villet slå Georges lære sammen med sosialismen, og derved er mange fiender av denne retning blitt mønstret mot ham, Her kan siteres hva Eli F. Heckscher sier i sin bok Gammal och Ny Ekonomisk Liberalism (Stockholm 1921):
“… det er en føreställning som man ibland møter t.o.m. bland politiskt bildade liberaler, at georgismen mer eller mindre skulle sammanfalla med socialismen. Intet misstag kan vara større. – Georgismen ær tværtom den mest utpräglat gammalliberala åskådning som forekommer i nutiden … det programmet måste inga i den nya ekonomiska liberalismen, därför at den ej kan fylla sin uppgift, ej leva efter sin lära, därforutan.”
Og dog, der er berøringspunkter mellom de to ideologier. Punkt 1 i Det Kommunistiske Manifests “arbeidsprogram for de mest fremskredne land” lyder: “Ekspropriasjon av grunnejendomsretten og grunnrentens anvendelse til statsutgiftene.” Det er sørgeligt at Marx-Engels ikke lot det bli med dette, men fortsatte med å anbefale: økede personlige skatter, centralisering hos staten av kreditt, transportvesen, fabrikkdrift og produksjonsmidler, utnyttelse og forbedring av landeiendommer efter en felles plan, lik arbeidstvang for alle, opprettelse av arbejdsarmeer særlig for jordbruket osv. Gjennomføringen av noen av disse ting har jo lenge pågått, også i såkalt borgerlig styrte land, mens i noen av dem som efter omveltning for et halvt hundre år siden satte i gang for fullt efter den marxistiske oppskrift, er revisjonismen begynt. De vil dog neppe gi opp samfunnets rett til grunnrenten.
Det er ikke den omstendighet at marxismen vil ha sammenslutninger og fellesplaner, men at man vil ha dem gjennomført som statsoppgaver og ved tvang, som vekker uvilje og motstand. En slik politikk går på tvers av den frihet som er naturens første bud. Hvis kommunister og socialister hadde nøyet seg med å gjennomføre det første punkt i Manifestets arbeidsprogram, kunne mange av de andre mål man satte seg, være blitt nådd i den utstrekning de hadde naturens rett. Og det forutsatte sluttmål, for igjen å sitere Manifestet (utgave Vorwärts, Berlin 1917):
“… eine Assoziation worin die freie Entwickelung eines jeden die Bedingung für die freie Entwickelung aller ist” kunne vært nærmere.
Ett spørsmål i forbindelse med innførelse av grunnskyld kan ikke forbigås i taushet, nemlig det om erstatning til eierne av naturherlighetene når verdien av disse blir redusert ved grunnrentens inndragning, en reduksjon som blir større jo mer av grunnrenten blir tatt inn ved grunnskyld. En skal ikke komme nærmere inn på dette her, men spørsmålet er selvsagt meget viktigt når man tar hensyn til de enorme beløp det er tale om, beløp som har gått igjen ved salg av naturlighetene og ved belåning av dem og som figurerer som aktivum og sikkerhet for lån og dermed for bankinnskudd o.a. Men samtidig må det erindres at de verdier det her er tale om, grunner seg på monopoler. De er ikke som arbeidslønnen og kapitalens utbytte et resultat av anstrengelser og innsats, og det skulle derfor være rettferdigere å gjøre grunnrenten til gjenstand for beskatning enn å legge denne på de arbeidsskapte produksjonsfaktorer. Så meget mer som det er tiltak som iverksettes ved skatteinntektene, ja, hele samfunnets vekst, som skaper grunnrenten. – Både sunt politisk omdømme og krav om rettferdighet skulle imidlertid tilsi at det ved overgangen blir tatt hensyn. Hvis ikke kan det gå som Ibsen forutsa i diktet Abraham Lincolns Mord: “Så ramled det sammen – “. Og meget verdifullt kan gå i sammenbruddet.
Forhåpentlig har det under lesningen av ovenstående vært klart, at bare naturresursenes nakne verdi til enhver tid og ikke verdien av ting skapt ved menneskeligt arbeide og innsats såsom bygninger, anlegg, utbygninger, forbedringer osv. kommer inn i bildet når det tales om grunnrenten.
Den ekonomiske lov om grunnrenten vil ha den samme gyldighet i et teknifisert som i et primitivt samfunn. Ja, i det førstnevnte vil det på grunn av den sterkt stigende avgift for adgang til de naturlige produksjonsfaktorer uten hvilke ingen økonomisk virksomhet kan drives, ha endda større betydning å tilpasse seg de økonomiske naturlover. – Henry George påviser i sin kriseteori i Progress and Poverty at en uhemmet privat tilegnelse av den, delvis på grunn av spekulasjon i forventet ytterlige sligning, stadig høyere grunnrente er hovedårsaken til de tilbakevendende økonomiske kriser, som inntreffer når monopolavgiften har tårnet seg så høyt at arbeidet og kapitalen ikke kan få det minsteutbytte de må ha, og stagnasjon begynner.
Fikk man tappet ut av samfunnslegemet alt det vann som de kapitaliserte monopolverdier representerer, ville den forhatte kapitalisme bli sanert, og ikke virke som noe mystisk avskrekkende på noen.
Det blir ikke nu anledning til å komme inn på den annen hovedoppgave som Henry George satte: Gjennomførelse av fri handel landene emellom. Eller i det hele tat på anvendelsen av hans prinsipper i det internasjonale plan, slik at hele menneskehetens rett til Moder Jords rikdommer kunne gjennomføres, noe som ville bety den beste sikring for verdensfreden. Det gir håp at vi har et fellespunkt for de motstridende ideologier. Måtte alle med innflytelse inklusive verdensopinionen, gå sammen for løsningen av tidens problemer i retferdighetens og frihetens ånd!
(Ole Wang i Tønsbergs Blad)