af Erling Lie
fra Grundskyld, nr. 6 1951

Arne Garborg vert rekna for ein av dei fremste diktarane våre. Det er få som har skildra den norske bonden og bondesamfunnet betre enn han. I striden for sjølvstende og fridom sto han for arbeidet med å atterreisa det norske målet.

Garborg er ein av dei mest sermerkte diktarane i norsk litteratur, og han nådde med diktingi si fram til store deler av folket som stod framand for den nynorske bokheimen. Han er klartenkt og kjenslevar, og merkjer seg ut med ei sers fin målføring.

Det er i 1951 100 år siden Garborg vart fødd, og til minne om dette gjev postverket ut ein serie frimerke i verdiane 25, 45 og 80 øre. Fargane er i samme rekkjefylgje raud, blå og brun. Fyrste Salsdag var 25. januar 1951.

“Jeg tror vi har tat det vel letvint – ialtfald tok jeg det for let ­med disse vanskelige trivielle og prosaiske samfundsøkonomiske spørsmål, som tilsist er grunnspørgsmålene i praktisk politikk.” (Arne Garborg )

I Norge har vi atter et hundredårsminne for en av vore store. Det er denne gang Arne Garborgs tur og det har vært feiret i et utal av avisartikler, i radio, med tilstelninger, minneutgaver av hans verker og på frimerker. Det har under al denne feiring ikke vært til å unngå at der i forbifarten er nevnt at han var georgist og retstatsmann, men heller ikke mer.

Norge har hat mange betydelige diktere. Men ingen av dem har som han samtidig vært tenkeren, hvis søkende ånd aldrig ophørte å arbeide med samfundsspørsmålene, og som den eneste av dem, også med de samfundsøkonomiske grunnspørsmål.

Det var den norske venstrepolitiker Ullmann som først innførte Henry George for det norske publikum med den første oversettelse av Fremskridt og fattigdom og Arne Garborg blev den som med en aldrig svigtende ildhu gikk inn for grunnskyldstanken helt til sin død i 1924. Noe av det siste han skrev var artiklen Magtstat-rettsstat i Vår Verden i 1923. Till tross herfor blev det i Danmark tankene festet rot og fikk vekst.

Når man leser hans dagbøker, som er utgitt etter hans død i 18 bind, og følger hans arbeide gjennom disse daglige refleksjoner gjennom 40 år av hans liv, helt til hans siste dage, føler man hans smerte på kropp og sjel overfor de tidsfenomener, hvis videre konsekvenser han frykter og forutser. Dyp pessimisme kan ofte prege disse opptegnelser, men uten fortvileise og selvoppgivelse.

Han var en uselvisk og stilfarende mann, hvis standpunkter nåddes igjennom opplevelse og gjennom lidelse, hvor intet var letvindt og overfladisk. Derfor skal vi være glade for at det var Arne Garborg som har gjort den hittil største innsats her i Norge for rettsstatstanken og for å føre vår økonomiske tenkning over til den grunnlagstenkning som er blitt så rent borte. Hans røst virker ennå med sin inntrengende inderlighet og sin usvikelige sandhedskjærlighet og ekthet. Og når rettsstatstankens vekst i Danmark etter hvert tvinger den frem på ny i den offentlige diskusjon også her i Norge, vil Arne Garborgs navn atter stå i brennpunktet som den mann, hvis livsverk ikke er slutt med den innflytelse han har hat når det gjelder nasjonale, moralske, religiøse og kunstneriske spørsmål, hvor hans innsats var stor og er anerkjent. Det er en speciel verdi deri, at det var en mann av hans støpning og dimensjoner, som aldri blev trett av å sparre sig selv: Hva er der i veien med de moderne samfunn, med Norge, med Europa, med U.S.A og som fant svar hos Henry George.

*

Der er hengåt 27 år siden Arne Garborgs død, og hva der har hendt i dette tidsrum kjenner vi alle. Et trekk skiller sig ut: Jordspørsmålet som det avgjørende for samfunnstilstanden. Hvor jordforholdene har været alt for åpenbart urimelige, har ingen av de virkende krefter kunnet hindre en voldelig revolusjon, hvor nye krefter spender folkene i nye tvangstrøyer. Og i den avrige verden kan man måle graden av de uløste grunnspørsmål på opprørskreftenes styrke, som holdes i sjakk av velferdsstaten som lapper på de gamle kledebon så godt den kan. Samfunnene er som hus, “splidaktig med sig selv”, som hus bygget på sand”.

Der ydes i virkeligheten meget og godt arbeide i vår tid for å finne frem til tryggere og bedre kår for menneskene. Vi kan ikke se bort fra at der utføres et storslått og energisk arbeide bl.a. også av den norske regjering med den hensikt. Den dag man oppdager, at man har forsømt å sørge for al grunnmuren er solid under det hus som bygges, og blir med oss for å ta fatt på dette arbeide, vil meget av det man nu gjør vise sig overflødig eller skadelig, men meget vil da også kunne bli til velsignelse – men ikke før.

Det var dette som var Arne Garborgs syn som det er vårt, og vi minnes hans innsats med takk i våre hjerter.

*
Den 20. marts 1917 dannedes i Norge en retsdemokratisk gruppe, der skulle søge samarbejde med de svenske og danske retsdemokratiske forbund. I denne gruppes arbejdskomite var Arne Garborg deltager.
P.C.P.